Midoktober før jeg rekker å sykler ritt selv i år og det må sies kjennes feil ut på både kropp og sjel. Det blir ikke proshop om jeg er bare tilskuer! Ingen bilder takket være den som stjal telefonen min på fredag.
Men bedre sent enn aldri!
Nesbyen Freeride arrangerte i helgen en enduroritt med transportetapper og fartsetapper (SS), tidene i SS blei lagt sammen og vinneren er den som har kortest sammenlagt tid. Jeg vant ikke. Men hadde det gøy som en katt i fløte og gnager avdelingen på Steen og Strøm!
Det var kaldt og vått, men det regnet ikke, skogen var mørk og røttene og steinene glatte.
Vi møttes på Shell og blei fraktet til toppen med biler, så startet vi med et minuters intervaler. Første SS startet ubratt, men med mye skarpkantede, hodestørrelse steiner og tjukke røtter, stien helte stortsett nedover, men de første 5 minuttene var drøye… for meg, jeg ser vinnertida var på nærmere 6 min, jeg brukte 10… hrmf. Etappen var lang og jeg priset setepinnen for sin funksjonalitet, selv om jeg ville justere på spak plasseringen. Endelig helte løypa nedover og sykkelen og jeg våknet til live. Flyt i løypa ga meg bredt glis og jeg kjente godt forskjellene Fox mannen Rob hadde gjort med demperne mine!
I mål og ingen fred og hvile, bare å sykle videre og oppover til neste start!
SS2 startet fra samme sted men var mye brattere med en gang. Trek Norge’s Erlend løy om sin landeveislegning og hadde slått meg i Ss1, SS2 skulle vise forskjellene mellom menn og lycrageeks! Eller ikke, han slo meg her med bare .5 sekunder. Hater å ha rett, men mannen syklet på en Trek Fuel EX!! Dæven den sykkelen er bedre enn jeg trodde (for han opppå har intet med dette å gjøre). SS2 var kjempe morsom, bratt og utforaktig med noen satseellervelte svinger og deilig undulerende terreng. Denne kunne jeg ha syklet igjen og igjen!
Ss3 startet etter en gruefull oppover, og jeg hadde begynt å miste kruttet å lårene. Den også startet bratt, men kom ned til asfalt og farte igjennom Nesbyen sentrum og opp til mål, ARGH, 12 minutter brukte jeg. Jeg stoppet for å se hvordan det gikk med Zakka, da han lå i asfalten etter en bilulykke!! Uffuff. Morgan punkterte før asfalten maks uflaks for en ellers altfor rask syklist.
SS4 var etter en drøy time oppover, eller trekvarter, jeg var ødelagt og gikk og syklet om hverandre. Da jeg nærmet toppen fikk jeg høre igjennom tåken (ekte ikke bare i hodet mitt) at jeg hadde 30sek til start, jeez, jeg hoppet på sykkelen og girte opp, satte ned sete og trillet rett inn på start uten å rekke å stoppe. Alle argumenter om å ta det rolig blei motsagt av femfiretretoenGÅ! og man var i gang igjen. Denne etappen var ekkel og våt og jeg snublet mens jeg leide sykkelen igjennom det ene teknisk partiet. Erlend rett bak meg, Jens Andre rett foran. Da det endelig helte nedover var vi side om side før Erlend tok ‘holeshot’ og lå foran i en bra fart. Traktorvei som det var hadde jeg sjansen til å passere han, men hver gang det åpnet seg kom det en sving. Så overkokte han en sving og jeg tok han på inner’n, og kom i mål rett før han… dog iogmed at han hadde tatt meg igjen lå han 1 min foran meg 😦
Oppover igjen, nå for siste gang og jeg så ned på starttidene mine og regnet ca 15min klatring… ikke såå ille da! Joda, ille nok. Siste SS og jeg er sliten og sløv, ga alikevel på og ‘moves’ kom fra mange timers erfaringer, drifter og manuals, bunnies og nødbremsing, moromoromoro! I mål og sliten som en dupp! Leggen min blør og gliset er bred. Nesten alle fikk en klem.
Fra en produkt perspektiv var det vanskelig å vite hva man skulle ha på seg til været og hvordan rittet funker, man skulle sykle oppover i opptil 45min, og nedover og bortover i opptil 10. Nedsatt fokus pga varme er et kjent problem i utforsporten, mange brukte helbukser, og ullsuperundertøy, selv gikk jeg for sykkelshorts under utforshorts, knebeskyttere, vanlig sykkeltrøye og en vindtett vinterjakke med fleece for. Jeg svetta meg gjennomvåt, men siden jeg ikke sto stille lenge gikk det greit. Var det opptimalt? Nei, men det var heller ikke formen min! 🙂 I mål var jeg glad for å ha en tør t-skjorte og en jakke å skifte til.
Beskyttelse messig hadde jeg kunn knebeskyttere og sti hjelm, ryggen beskyttet jeg med drikkesekk, uten det hadde jeg følt meg uttrygg.
Jeg brukte sykkelbriller, ikke goggles, og selv de dugget en gang i blant, noen brukte goggles, det måtte vært tungt, men det så kult ut!
Jeg trivdes godt med flate pedaler, det var vått og ‘tripodding’ nødvendig for meg, andre brukte klikk.
Rittet blei vunnet på 160mm vandring, og jeg følte meg komfortabel på min Santa Cruz Nomad, dog kanskje 1×10 hadde holdt om jeg hadde vært i bedre form. Setepinne med justering var alfaomega, MÅ HA. Erlend, som sagt, kjørte på 130mm og hadde minst 70mm stem, men han er sprek som ei føll også da.
Moro som bare det, gøy å konkurrere mot de rundt deg, men alikevel sykle aleine uten hindringer. Jeg skal sykle mer enduro, og oftere… trening igjennom vinteren ligger også i kortene!
Top-Tubes 