Klikkpedaler del2

Jeg har lenge ment å skrive et ‘svar til noe jeg tidligere i sesongen skreiv om klikkpedaler og at det ikke var nødvendigvis noe for alle, det blei en del svar både her og på Facebook, og det er bra at folk provoseres, det betyr at folk både bryr seg og tenker selv, og ikke bare følger trender.

Klikkpedaler ikke for alle.

Det er fortsatt sant, det betyr ikke at jeg synes det er gay (glad?) eller teit, men det gjør gjerne oppgaven å sykle i skogen vanskligere, kanskje unødig så. Mange kjøper seg en terreng sykkel og kjøper klikksko oppsett med en gang og blir da redd for å ikke få klikket ut, eller ikke klarer med første forsøk å klikke inn. Jeg anbefaler heller nybakte terrengsyklister å starte med ordentlige gode ‘flatties’ (pedaler uten klikk) og ordentlige sko. Joggesko og billige plast eller alu pedaler ER glatte, men FiveTen, Vans eller andre sykkelutviklete sko med f.eks. Straitline eller Shimano solide pedaler med pigger gir deg en bra kontaktflate å stå på i ulent terreng i høy eller lav fart. Du vil kunne tråkke når det passer deg, løfte foten av pedalen når det passer deg, og ‘tråkke på gassen’ når det passer deg.

Men hva med å kunne trekke opp? 

Å kunne tråkke ned på den ‘forerste’ pedalen er der man har mest styrke, å trekke opp den bakerste gir ganske lite. Mange snakker om det, få gjør det, og de som gjør det får under 20% ekstra kraft… er det verdt det om du ikke tør å sykle? En flink ‘flattie’ syklist peker gjerne tærne sine nedover og får til dette uten å klikke inn uansett.

Klikkpedaler er bedre for knærne mine ihvertfall!

Ja, fordi de gir litt ‘float’ eller sidelengs slark, og det er viktig om du skal sykle i mange timer uten å reise deg opp eller ta pauser, men selv der kan det være digg med flate pedaler, der kan man juster hvor på foten man skal ha trykk.

Hva med å hoppe da?

Mange spør meg om dette, åssen klarer’u å løfte bakhjulet uten å sitte fast da? Ja det er lettere å løfte bakhjulet når føttene dine sitter fast, men når du skal skikkelig høyt er det dumt å stole på en så utsatt mekkanisk mekkanisme. Gjørme, småstein, rust kan hindre at du sitter ordentlig fast, for ikke å snakke om vridning om du trekker opp skeivt.

Om du lærer teknikken å løfte bakhjulet ved først å presse ned og trekke (se videoen) opp vil du være flink uansett om du klikker inn eller ikke.

Mbuk’s Doddy forklarer med en usannsynlig lang Saxon nese!

Så hvorfor er klikkpedaler raskere da?

Er de det da? Og det spørs om du tar hele sykkelsporten under én kam eller deler opp. Landevei: ja. Xc: ja. BMX racing: ja. Utfor: ikke alltid, det spørs på løypa og utøverne bytter gjerne på. Enduro: kanskje, samme som utfor. Stisykling: det spørs hvor og hvordan du sykler. Det er helt klart at om man skal sprinte i ulent terreng så er det godt å sitte fast, men det er grenser, og med dagens dempere så rister ikke foten av pedalene så lett. Når man er klikket inn har man (om skoklossen er montert riktig) best akselerasjon posisjon, men ikke nødvendigvis cruise eller terrengmottagelse posisjon (utforsyklister setter jo klossen lengre bak enn tempo eller landeveisyklister), er det ikke greit å kunne juster det under veis?

Husk at i motocross er det ingen som klikker inn..!

Spør deg selv dette, gjør du det fordi du føler det er riktig eller fordi andre har sagt du burde.

Mine erfaringer:

Da jeg begynte å sykle fantes det ikke klikk, landeveisfolk brukte lærreimer og sko med spor. Jeg husker da tåklyper kom til terreng og jeg tryna mye pga overgangen til det. Så kom klikk og jeg tryna mye pga overgangen til det. Jeg syklet xc og dh med klikk i begynnelsen, men i Narvik 2005 på en 9min (for meg) utforløype i gjørme blei jeg lei, og forsøkte med flatties. For freeride var det ingen tvil og slædder og one-footers er best uten. Til sti med hardtail brukte jeg klikk, men da fulldempere kom gikk jeg tilbake til flatties da jeg gikk en del og bærte. I 2011 syklet jeg Norges Cup utfor igjen og byttet tilbake til klikk for å få bedre tid. Jeg klikket ut i NM over et av de store hoppene og landet med en fot på pedalen, og ‘falt’ ut av pedalen i et av svingene. Tilbake til flatties og jeg fikk mye bedre tid.

jeg har aldri vært øverst i resultatlistene, og synes da at mine flatties anbefalingene er da mer aktuelle for nybegynnerne, når du er flinkere enn meg kan du velge selv! Lykke til!

 

Race rapport, Nesbyen Enduro

Midoktober før jeg rekker å sykler ritt selv i år og det må sies kjennes feil ut på både kropp og sjel. Det blir ikke proshop om jeg er bare tilskuer! Ingen bilder takket være den som stjal telefonen min på fredag.

Men bedre sent enn aldri!

Nesbyen Freeride arrangerte i helgen en enduroritt med transportetapper og fartsetapper (SS), tidene i SS blei lagt sammen og vinneren er den som har kortest sammenlagt tid. Jeg vant ikke. Men hadde det gøy som en katt i fløte og gnager avdelingen på Steen og Strøm!

Det var kaldt og vått, men det regnet ikke, skogen var mørk og røttene og steinene glatte.

Vi møttes på Shell og blei fraktet til toppen med biler, så startet vi med et minuters intervaler. Første SS startet ubratt, men med mye skarpkantede, hodestørrelse steiner og tjukke røtter, stien helte stortsett nedover, men de første 5 minuttene var drøye… for meg, jeg ser vinnertida var på nærmere 6 min, jeg brukte 10… hrmf. Etappen var lang og jeg priset setepinnen for sin funksjonalitet, selv om jeg ville justere på spak plasseringen. Endelig helte løypa nedover og sykkelen og jeg våknet til live. Flyt i løypa ga meg bredt glis og jeg kjente godt forskjellene Fox mannen Rob hadde gjort med demperne mine!

I mål og ingen fred og hvile, bare å sykle videre og oppover til neste start!

SS2 startet fra samme sted men var mye brattere med en gang. Trek Norge’s Erlend løy om sin landeveislegning og hadde slått meg i Ss1, SS2 skulle vise forskjellene mellom menn og lycrageeks! Eller ikke, han slo meg her med bare .5 sekunder. Hater å ha rett, men mannen syklet på en Trek Fuel EX!! Dæven den sykkelen er bedre enn jeg trodde (for han opppå har intet med dette å gjøre). SS2 var kjempe morsom, bratt og utforaktig med noen satseellervelte svinger og deilig undulerende terreng. Denne kunne jeg ha syklet igjen og igjen!

Ss3 startet etter en gruefull oppover, og jeg hadde begynt å miste kruttet å lårene. Den også startet bratt, men kom ned til asfalt og farte igjennom Nesbyen sentrum og opp til mål, ARGH, 12 minutter brukte jeg. Jeg stoppet for å se hvordan det gikk med Zakka, da han lå i asfalten etter en bilulykke!! Uffuff. Morgan punkterte før asfalten maks uflaks for en ellers altfor rask syklist.

SS4 var etter en drøy time oppover, eller trekvarter, jeg var ødelagt og gikk og syklet om hverandre. Da jeg nærmet toppen fikk jeg høre igjennom tåken (ekte ikke bare i hodet mitt) at jeg hadde 30sek til start, jeez, jeg hoppet på sykkelen og girte opp, satte ned sete og trillet rett inn på start uten å rekke å stoppe. Alle argumenter om å ta det rolig blei motsagt av femfiretretoenGÅ! og man var i gang igjen. Denne etappen var ekkel og våt og jeg snublet mens jeg leide sykkelen igjennom det ene teknisk partiet. Erlend rett bak meg, Jens Andre rett foran. Da det endelig helte nedover var vi side om side før Erlend tok ‘holeshot’ og lå foran i en bra fart. Traktorvei som det var hadde jeg sjansen til å passere han, men hver gang det åpnet seg kom det en sving. Så overkokte han en sving og jeg tok han på inner’n, og kom i mål rett før han… dog iogmed at han hadde tatt meg igjen lå han 1 min foran meg 😦

Oppover igjen, nå for siste gang og jeg så ned på starttidene mine og regnet ca 15min klatring… ikke såå ille da! Joda, ille nok. Siste SS og jeg er sliten og sløv, ga alikevel på og ‘moves’ kom fra mange timers erfaringer, drifter og manuals, bunnies og nødbremsing, moromoromoro! I mål og sliten som en dupp! Leggen min blør og gliset er bred. Nesten alle fikk en klem.

 

Fra en produkt perspektiv var det vanskelig å vite hva man skulle ha på seg til været og hvordan rittet funker, man skulle sykle oppover i opptil 45min, og nedover og bortover i opptil 10. Nedsatt fokus pga varme er et kjent problem i utforsporten, mange brukte helbukser, og ullsuperundertøy, selv gikk jeg for sykkelshorts under utforshorts, knebeskyttere, vanlig sykkeltrøye og en vindtett vinterjakke med fleece for. Jeg svetta meg gjennomvåt, men siden jeg ikke sto stille lenge gikk det greit. Var det opptimalt? Nei, men det var heller ikke formen min! 🙂 I mål var jeg glad for å ha en tør t-skjorte og en jakke å skifte til.

Beskyttelse messig hadde jeg kunn knebeskyttere og sti hjelm, ryggen beskyttet jeg med drikkesekk, uten det hadde jeg følt meg uttrygg.

Jeg brukte sykkelbriller, ikke goggles, og selv de dugget en gang i blant, noen brukte goggles, det måtte vært tungt, men det så kult ut!

Jeg trivdes godt med flate pedaler, det var vått og ‘tripodding’ nødvendig for meg, andre brukte klikk.

Rittet blei vunnet på 160mm vandring, og jeg følte meg komfortabel på min Santa Cruz Nomad, dog kanskje 1×10 hadde holdt om jeg hadde vært i bedre form. Setepinne med justering var alfaomega, MÅ HA. Erlend, som sagt, kjørte på 130mm og hadde minst 70mm stem, men han er sprek som ei føll også da.

Moro som bare det, gøy å konkurrere mot de rundt deg, men alikevel sykle aleine uten hindringer. Jeg skal sykle mer enduro, og oftere… trening igjennom vinteren ligger også i kortene!

Lær deg å si nei til det som er greit, så du kan si ja til det som er best.

I det siste har jeg solgt en del flotte sykler, ikke alltid i Kragerø, ikke en gang her i Telemark. Jeg spør noen ganger hvordan noen kan forsvarer en 50’000,- sykkel pluss en, opptil, 3timers biltur. Svarene som har lydet ganske likt og innebærer sparing, hardt arbeid, drømmer og å søke etter det beste.

Noen ganger lønner det seg å vente, spare pengene på å ikke kjøpe nest beste og vente på den beste. Det er lett å bli revet med på en god pris, men husk at det er en god sykkel du er ut etter! Det beste er bra nok, og god service og ekspertise til å hjelpe deg få det optimale ut av det du har kjøpt burde være en selvsagt.

Over årene har fulldempet sykkel vært en fasinasjon for meg, og den fasinasjonen har ført til en evig søk på info om teknologien, teknikker og logikken bak det. Noen demper systemer er ‘smarte’ men ikke funker helt, andre for enkle og krever for mye teknikker fra syklisten. Mange års erfaring har gitt konklusjonen at en flink syklist på et bra system er uslåelig… logisk jo.

Jeg er takknemlige for de hyggelige kundene jeg får, det er moro å få lov til å bidra til noe så viktig som deres opplevelser. Er jeg flink får dere det fint, gjør jeg en slett jobb… evig motivasjon det der, og jeg sykler selv så vet hvordan en teknisk feil kan ødelegge en dag, en helg, eller en ferie.

Derfor gir jeg gratis service i ett år for å kunne passe på at din sykkel funker, og for neste år tar vi det et steg videre. Vi skal ut på veien med servicebilen dit du sykler. Dessverre ikke hver helg, men det vil komme info om hvor vi skal, og er du i nærheten kan du svinge innom bilen og få sykkelen din sjekket. Det blir moro!

Trek Fuel Ex 9.9 galleri

Trek DRCV veloerotica FAQ

;

DRCV er Trek sin genial løsning som gir deg mer kontrol, fart, og moro.

Kortfortalt er Dual Rate Control Valve et ekstra kammer som gjør at demperne virker lengre enn det de er.
*Ahem* litt teknisk, men men ta på deg hvit frakk og musse opp håret ditt på den ene siden, tenk deg en ballong, sitter du på den så er den myk i begynnelsen, så blir den hardere helt til den sprekker til slutt. Tenk at den ballongen er koblet til en ballong til, og at rett før den sprekker så slippes det luft inn i den andre ballongen… det er selvsagt designet sånn at du ikke kjenner overgangen, men gjør at kortvandring, f.eks 12cm, oppfører seg som 150mm, sånn circa.

Fordelen er klart, man kan plutselig ha en sykkel som oppfører seg som en racer i oppoverbakkene, men som tåler større terreng. I forhold til andre ‘systemer’ er ikke dette en syklefortere automatisklåsegimmik, dette er fortsatt en fulldempet sykkel som må sykles med riktig teknikk. Den settes opp som en fulldempet sykkel, med for/bakover balanse, og retur, høy- og lavfartskompresjonen må stilles etter din kjørestil, men den vanlige følelsen at man bånner demperne før du har kommet igang med vandringen* blir vekk.

DRCV er noe som ikke mange snakker om, og for meg har gått litt under radaren, men som har gitt meg aha opplevelse etter at jeg fikk meg en tur på 120mm vandrings Fuel EX9. Plutselig hadde jeg en sykkel som virket lav og lett imellom beina, men som gjorde at jeg kunne dundre nedover en utvasket, steinete med fart og stil (kremt), jeg traff en håndball størrelse stein fordi jeg kjørte for fort og det gikk bra. Jeg fikk rush og var overrasket. Opp neste bakke og jeg syklet overraskende fort, jeg satt og syklet, og snakket (selvsagt) sammen med en som var langt sprekere enn meg, da vi kom til toppen måtte vi vente på de andre syklistene!!

DRCV kommer på Fuel EX, Remedy, Slash, Scratch, Rumblefish og Lush, dvs alle stisyklene (men ikke xc racing eller utfor, de trenger ikke det, kort skal være kort, og langvandringen er langt nok). Og selvsagt kun på Trek!

Kanskje dette betyr at du ikke trenger å ha en kjempe høy sykkel for dine stier? Er da kortvandringsstisykler blitt morsomme også? Mer om Fuel EX snart, da jeg trur denne sykkelen er kanskje noe for de som vil ha det lille ekstra, less IS more!

;

*Også kjent som ojjegtraffdetderlittvelhardtdetteblirvondtogdyrt.